På denne sida finner du en generell omtale av POING
Men ikke nok med det: Hvis du scroller deg nedover finner du diverse tekster om POING.
Hør på den nye POING-CDen!
"This unusual
Norwegian trio is doing interesting work off the beaten track. The unusual
begins with the instrumentation ...and display considerable technical depth
and breadth, as well as strong ensemble identity."
.Julian Cowley, The Wire
OMTALE POING:
POING
består av Frode Haltli (akkordeon), Rolf-Erik Nystrøm (saxofon)
og Håkon Thelin (kontrabass). Trioen ble dannet sommeren 1999, og har
siden urfremført over 50 verk av norske, europeiske, amerikanske og asiatiske komponister. POING ble i 2009 kåret til "Årets utøver" av Norsk komponistforening.
POING fremfører i hovedsak verker skrevet spesielt for
dem, særlig av sin generasjons komponister. Dette er komponister som
lager musikk på tvers av sjangre, men ofte med det ene benet plassert
i modernistisk tradisjon. De senere årene har POING også samarbeidet med noen av vår tids mest anerkjente komponister, bl.a. Michael Finnissy, Rolf Wallin, Volker Heyn og Richard Barrett. I arbeidet med ny musikk bryter POING grenser
for interpretasjon, samspill og formidling av samtidsmusikken. Ensemblet samarbeider
tett med komponistene i komponeringsperioden, de skyr ikke komplekse partiturer
og søker å nå ut til et større publikum enn det
etablerte klassiske miljøet. POING jobber også med improvisasjon,
og kombinerer gjerne sine akustiske instrumenter med elektronikk.
Turnéer
POING har turnert på klubber, konsertsteder og festivaler i hele Europa, USA, Kina og Japan. Blant annet har de deltatt årlig ved Ultima-festivalen i Oslo, de har spilt under Festspillene i Bergen, Autunnale og Borealis (Bergen), Ilios-fesivalen (Harstad), Kongsberg jazzfestival, Kirkefestspillene i Kristiansand, Nordiske Musikkdager (i Berlin, København og Reykjavik), Other Minds Festival (San Francisco), Gøteborg Art Sounds-festival, Gaudeamus International Music Week (Amsterdam), Klangspuren Festival (Schwaz, Østerrike), Fini04-festivalen (Paris), Huddersfield Contemporary Music Festival 2004 og 2006 (England), Time of Music Festival (Viitasaari, Finland), Saxofonia Festival (Riga, Latvia), New Nordic Music Festival 2005 (St. Petersburg), Crush-festivalen ( Århus) og Ung Nordisk Musikk-festivaler i Danmark og Finland.
I 2006 gjennomførte POING en Norden-turné til Island, Færøyene og Grønland, og en USA-turné til San Francisco, Chicago, Milwaukee, New York, Brooklyn og Washington D.C.
I mai 2003 var ensemblet i Japan. Her ble nordisk musikk og nye bestillingsverk av de japanske komponistene Sachiyo Tsurumi, Hiroyuki Yamamoto, Hideki Kozakura og Takmi Ikeda fremført. I 2004 var POING "Artists in recidency" ved det
skandinavisk-kinesiske kultursenteret TCG Nordica i Kunming i Kina, med tilhørende konserter og workshops i regionen og Beijing. I 2005 ble de invitert tilbake, og på denne turneen gav de konserter i Kunming, Hong Kong, Guangzhou, Shanghai og Beijing og samarbeidet med flere kinesiske musikere, bl.a. uroppførte de et verk av Hing-Yan Chan for POING og the Chinese Music Virtuosy.
Som markering av 10-årsjubileet i 2009, valgte POING å gjennomføre en serie konserter i Oslo gjennom hele året, med en en-dagsfestival på Ingierstrand bad i juni som det store høydepunktet.
Samarbeid
Besetningen har uante muligheter, og har et fast samarbeid med komponist og
vokalist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. Dette har bl.a. resultert i turne
til Østerrike 2004 og USA i 2006, samt årlige natt-til-første-mai konserter
på Oslos brune barer. Av andre samarbeidspartnere kan nevnes Yumiko Tanaka, the Dubliners, Kouame Sereba, Tri-Dim, Dror Feiler, Rolf Wallin, Maria Solheim, Lars Lillo
Stenberg, Simone Larsen, Jan Vardøen, Unni Løvlid, DJ Bjørn
Torske, Kalev Kuljus,
Marko Martin, Li Tie Qiao, Bekaye Aw, Knut Aalefjær, Ragnar Hovland, Ole Paus og Solveig Slettahjell. POING spiller dessuten musikk av Metallica,
Beethoven, Piazzola, Dødsverk, Bach, Rage Against the Machine og Badalimenti
m. fl. Hvert år gjennomfører ensemblet "Pøbeljul med POING" på Parkteateret i Oslo. Her presenteres et utall av POINGs venner på scenen.
Innspillinger
POING ga høsten 2003 ut sin første CD ”Giants of Jazz”
på eget selskap. CDen inneholder musikk av Maja Ratkje, Eivind Buene, Øyvind
Torvund og Knut-Olaf Sunde samt en improvisasjon. Albumet fikk svært
god mottakelse i norsk og internasjonal presse, og ble også antatt i
Innkjøpsordningen for norske fonogrammer.
I 2006 lanserte de CD nummer to: ”Planet POING” med verker av Maja Solveig
Kjelstrup Ratkje, Sachiyo Tsurami, Lars Petter Hagen, Aki Asgeirsson og Jexper
Holmen. CD-en er utgitt på Jazzaway Records.
POING-prisen
POING deler en gang i året ut POING-prisen. Mottakere av dette prestisjefylte vandretroféet har vært:
2006: Jon Halvor Bjørnseth
2007: Ignas Krunglevicius
2009: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje
POING mottar ensemblestøtte fra Norsk kulturråd.
Kontakt POING:
POING c/o Lars Igesund
Heiasvingen 6
1177 OSLO
poing@poing.no
tel: +47 9185 2243

POING, Årets utøver 2009, begrunnelse
Glenn Erik Haugland, Leder for Norsk Komponistforenings Musikkfaglige utvalg
Da årets utøvere gjorde sin inntreden i norsk musikkliv for ti år siden, representerte de noe helt nytt og uhørt. Her var en gruppe musikere som på selvfølgeligste måte behersket instrumentene sine til det ypperste, og som i tillegg utøvde det de mente var en soleklar rett til å gi komponister motstand. En motstand de i et intervju med Parergon gav den klingende betegnelsen ”Bullshit-filter”. Komponister måtte fra nå av regne med å ikke slippe unna med hva som helst. Musikken de leverte måtte tåle dagens lys skulle den bli funnet verdig til en fremførelse av gruppen med det lett poengterte navnet.
Om ikke denne holdningen representerte et generasjonsskifte hva gjelder fremførelser av nyskrevet musikk, signaliserte den i det minste at den nye rasen av kreative musikere nå også var beredt til å ta kontroll over alle deler av musikkfremførelsen. Urfremføringer av etablerte komponister kunne spilles side om side med egne improvisasjoner, eller musikk hentet fra helt andre genre enn det en til vanlig forbandt med samtidsmusikken. Gruppen innførte relativt tidlig sine egne konsertinstitusjoner, og samlet blant annet hvert år store publikumsgrupper til førjulskonserter med makabre blandingsprogrammer, også kalt Pøbel-jul. Tysk Autobahn-disco kunne på disse begivenhetene nytes i samme åndedrag som juleviser fra Finnskogen og musikk av komposisjonsprofessor på Norge Musikkhøgskole, Ivar Frounberg. Gruppen spanderte også på seg et hav av gjesteartister, blant annet Lars Lillo Stenberg, Jono el Grande, Hallgrim Hansegård og Bergen Mandolin-band for å nevne noen.
Gruppen ble tidlig en del av samtidsmusikkens festivalkanon og etablerte seg raskt på festivaler som Ultima, Borealis og Happy Days med sin virtuose programmeringskunst. Den hyperaktive konsertvirksomheten har med tiden avfødt et tilsvarende hyperstort repertoar der hittil 24 norske komponister har kommet med. Gruppen begynte også tidlig å frekventere utenlandske arenaer som Huddersfield Contemporary Music Festival, Concertgebouw Brugge og Nuuk på Grønland og utvidet naturlig nok repertoaret med musikk skrevet av utlendinger som Michael Finnessey, Hiroyuki Yamamoto og Iannis Xenakis.
Som instrumentalister er utøverne i gruppen blant de beste i landet på sine instrument, og behersker alt av utvidede, innfløkte, u-idiomatiske og bizarre teknikker. Hver for seg har de gjennomført soloprosjekter som har fått de beste mottakelser, og viser med demonstrasjonen av suverene individuelle ferdigheter at intet ensemble er bedre enn det svakeste ledd. Som et hvert annet lag som har lykkes som et kollektiv, har gruppens medlemmer bokstavelig talt spilt hverandre gode. Dynamikken mellom det individuelle og kollektive er en av flere sider som gjør en konsert med ensemblet til en rik, flertydig opplevelse. Mange ganger kan gruppens konserter ligne mer på musikkteaterforestillinger, der tekst, video, dans eller hva det måtte være inngår som en naturlig del av en musikalsk helhet.
Det er likefullt i den burleske leken med genre i elleville programsammensetninger og hvordan gruppen har tømt begrepet crossover for mening, at de har satt varige spor etter seg. En del av filosofien til gruppen, der ingen musikkgenre er bedre eller mer fullverdig enn andre, har med tiden smittet over på programmeringen til eksempelvis festivaler som Borealis og nå senest Ultima. Mens noen vil mene at den såkalte partiturmusikken (eller kunstmusikken om en vil) på denne måten blir skjøvet til side til fordel for mere spektakulære musikkstiler, vil andre kanskje mene at utfordringen nå snarere blir for denne musikken å ta opp hansken og slå tilbake med god og ja, poengtert musikk. Med andre ord, bort med bullshit og sikkerhetsnett forøvrig! POING beviser med kvalitet som våpen at partiturmusikken fortjener et like stort publikum som annen musikk som får dominere i offentligheten.
Som en naturlig konsekvens av at all musikk nå finnes tilgjengelig samtidig, har gruppen gitt ny mening til begrepet samtidsmusikk. Det er derfor på ingen måte å ta munnen full å påstå at samtidsmusikk-konserter aldri vil bli det samme etter gruppens selvfølgelige inntreden i norsk musikkliv. Ti år er imidlertid ingen alder for et ensemble, og det blir spennende å se om Frode Haltli (akkordeon), Rolf-Erik Nystrøm (saxofon) og Håkon Thelin (kontrabass) vil makte å utvikle seg videre. For hvor går veien videre for musikere som har bevist at alt er mulig, instrumentalteknisk så vel som i formidlingen av hva det måtte være av musikk?
Årets utøver 2009 er det eminente ensemblet POING.
POING i Japan: Småå-folk, samtidsmusikk og fest
Av Håkon Thelin, POING
Organisering av turer til asiatiske land medfører en enorm mengde mailskriving. Likevel følte POING at vi visste ganske lite om hva som kom til å skje da vi reiste til Japan. Dette har blitt typisk for POINGs turer. Det er vanskelig for arrangører eller kontaktpersoner å forestille seg hva vi spiller og hvordan vi opptrer, men etter å ha møtt oss, oppstår det nesten alltid spennende hendelser, musikalske og sosiale, spontant under turen. Jeg skal her ta utgangspunkt i to av våre morsomste opplevelser i Tokyo.
Del 1: Småå-folk
Etter å ha blitt guidet rundt i Tokyo en stund av Sachiyo Tsurumi kom det for en dag at hun var veldig interessert i sumo-bryting (sumo uttales småå, og utøverene er mange japanske kvinners våte drøm). Dette var mot slutten av den store maiturneringen i sumo som strekker seg over nesten en måned, og utrolig nok klarte Sachiyo å skaffe billetter til finaledagen. Så der satt vi da, en hel dag, og helte i oss øl og spiste teriyaki, mens kampene langsomt bygde seg opp mot stadig nye høydepunkt og Sachiyo entusiastisk prøvde å forklare alle de intrikate reglene. Selve slåssingen blir unnagjort på noen få minutter. Resten av tiden brukes på utrolig strenge og langsomme ritualer.
Håkon: - Sumo reminds me of traditional theatre or dancing. Is sumo related to, or did it originate from this?
Sachiyo: - Sumo has come from shrine rituals since ancient times. The sumo wrestlers are stamping their feet to rid ground of demons. They pray for bumper crops and peacefulness. At the present, Yokozuna (the highest sumo wrestler, like Asashoryu) takes the central role in the ritual on beginning of the year at Meijijingu (which is a shrine worshipping Emperor Meiji and Empress as deities). There are also many performances before each sumo wrestler fighting. They all have means before a shrine, like gargling to purify themselves, throwing salt to purify the ring. Lately, in Edo period, sumo has become to have more competitive and commercial, entertaining performing art. Then sumo has been taken with other performing arts such as Nô, on special festival at shrine and temple.
Ritualene gjør at publikum bruker dagen på sosialt samvær. Hvis man trenger å gå på do eller kjøpe suvenirer, så har man all verdens tid til det. Høydepunktet kom ganske overraskende på oss - plutselig fikk vi vite at turneringen kunne bli avgjort i neste kamp. Og jammen vant han ikke, den populære mongoleren Asashoryu. Men dagen er langt fra over etter at slåssingen er slutt. For da, etter mye venting, følger prisutdelingen som tar mange timer.
Jeg synes å huske at Asashoryu måtte stå rakrygget i to timer mens han kontinuerlig tok imot enorme pokaler, gratis ris og cola i et helt år og andre rare premier fra alle verdens hjørner. Til og med Sverige, USA og FN (!) ga generøse premier til vinneren.
Håkon: - How do you think sumo reflects Japanese culture and can you think of similarities between sumo and the Japanese society?
Sachiyo: - There are some basic, important social decorum (like to bow before, to bow after), and three materials for Japanese, mind-technique-body, which are embodied in the sports. Originally “SU” means nakedness, “MO” means dancing. Naked relationship for each other is also important spirit for Japanese. It might seem that the social decorum and the naked relationship are opposite things. But we can make free or naked relationship with the social decorum. Sumo is sports. The strongest sumo wrestler becomes the Yokozuna. More than 10 years ago, most of companies did pay and promote workers based on seniority. But today, workers can promote by their talents and abilities, especially in technology companies. This is one similarity between wrestlers and workers, I think.
- On the other hand, sumo referees and summoners are still seniority-based. This promotion of seniority is very Japanese conservative style. Fundamentally, because sumo is the national sports, sumo must have a strong relationship with Japanese society. But it is difficult to say that. At first, sumo is under the Emperor, and on the last day of a Grand Sumo Tournament, audience and winner sing the national song for celebrating the winner. But actually, to sing the national song becomes a difficult problem in Japan today. Emperor’s war responsibility is great matter in Japan. Regional characteristics are also important. We always root for the home sumo wrestlers except favourite ones. I can say same for every sports in Japan. There are many stables (schools) in sumo. Each sumo wrestler belongs to one stable. There is no free wrestler. Today most of stables are located in Tokyo, but originally they have own home. The names of the stables and wrestlers are relative to their home. I can find the names are also relative to old Japanese literatures. Basically the stables are successive by hereditary transfer. Of course there are sometime exceptional cases. We can say same for other Japanese traditional arts and conservative companies.
Det er mange trekk ved sumo som kan symbolisere det japanske samfunnet: Aggressivitet og styrke blandet med nesten religiøse ritualer, interessen for og opprettholdelsen av strenge tradisjonelle verdier som høflighet, respekt og pliktoppfyllelse samt en økende interesse for landets gamle kultur.
Sumo-bryterne nyter stor respekt som bærere av en tradisjon samtidig som de lever et liv som popstjerner. Sportens popularitet minsker ikke nå som japanerne retter blikket bakover.
Håkon: - Is it correct that the traditional culture is getting more and more popular in Japan? Is sumo also popular because it has so many traditional elements?
Sachiyo: - Yes, Japanese culture is getting more popular these days. In modern times, we Japanese have bad stories, especially the Meiji Restoration in 1868 and after WWII. Western systems and culture were adopted, and Japanese traditional culture, such as style of haircut, clothes, and the performing arts were totally denied. But sumo was especially not. One reason was that sumo wrestlers were against changing their hairstyle because they thought western type of haircut would not suit them. The other reason was important, I think. This is my regarding. Sumo has become the national sports of Japan since the end of Meiji period. This might be a political strategy for national unification under the Emperor. Meiji Emperor was trying to unify all shrines. And as I explained before, sumo had been having deep relationship with shrines, and emperors as well since ancient times. After the period of modernization with western systems and culture, there is now a tendency to regard and keep Japanese culture again. In the last few years, there has also been compulsory to educate students playing Japanese traditional instrument at elementary schools and junior high schools.
Den voldsomme moderniseringsprosessen etter andre verdenskrig har gått over i ønsker om å forene det gamle og det nye. Dette er også tydelig i det musikalske landskapet som jo blir godt presentert under Ultimafestivalen.
Håkon: How is the environment for contemporary composers in Japan now? What kind of music do they write?
Sachiyo: - There are two societies called “JSCM” (Japan society for contemporary music) and “JCF” (The Japan Federation Of Composers Inc). I suppose most of contemporary composers belong to either of them. Composers being a member get their pieces played in concerts or festivals, their CDs and scores published, access to international exchanges, relationships with other organizations, etc. But actually there are not so many concerts supported by the societies, so many of the composers do not get benefits and just pay their membership fee. I belong to neither of the societies, but I do many activities by myself and I can get commissions nevertheless.
- I always have economic trouble in every independent concert or event, though. It is so difficult to get grant for concerts. I think concerts supported by the societies have meaningful contents, but I can also see more interesting content in independent ones. Some of more famous Japanese composers having success internationally do not belong to any of the societies. I have heard that a problem for the societies that there are few younger composers. I have been invited into the societies, but I always refuse. Other environments for composers exist. I have belonged to a management company since this spring since they can help me with advertisement.
- By the way, I remember I was very surprised about one thing. When I attended a summer course in Germany, all of participants come from Europe and US were supported by their university. There is no system like that in Japanese like a music university. Every time I have participated in an international course or festival, it has been by my own expenses.
- It is not easy to say what kinds of music composers write. There are many composers in Japan, especially in Tokyo. Contemporary music in Japan is based on European contemporary music. Of course, few composers who write former avantgarde style today. But basically, compositions in Japan refer to Europe, I guess. We try to find our identity and roots of music or sound. For example, in recent days, many composers are trying to write something melodic or song-like. This is a very interesting point for me as well. I think many of works are amazing as contemporary music. But the same time, I can say these have only a few differences between them. If I was one who did not know what contemporary music is, unfortunately I could not say many of these works have something strong.
- Contemporary music has come from Europe, this is too far from Japanese tradition. It is very difficult to find our identity. I am interested in writing new music which combines with tradition. Other concerns for me are creating our own identity by myself, and describing present global situation through compositions. That is, comprehensive work which needs various materials except music, such as original stories or texts. My piece “Striped Stripe (for mixed chorus)” expresses dynamic variability of the earth and global situation through texts described by foreign currency exchange (the text is written by Shigeru Matsui). Some other composers create their own traditional background story for their pieces as if it can be called the myth. The composers program notes do not explain how they composed, only the background story. Of course it is very important that we must study sound or music very much. The other hand, I want to maintain that conveying social messages through our works is one of the most meaningful attitudes one can have as a composer and as human beings. Because we are living in very serious world, various troubles and loss of identity happens in world scale.
Håkon: Can you explain how you feel about the Japanese being a very modern people, but still you have a strong feeling about the traditional culture. Is it correct that the modern society can exist because it is held together by strict traditional rules?
Sachiyo: - I guess there are few really modern people in Japan at present. Japanese society is based on after Meiji-era which refused most of Japanese culture, therefore, it is difficult to say what is the real modernism in Japan. At the height of Japan’s economic boom, we Japanese made huge steps through much working, at the same time destroying nature and tradition, in order to get something new and frontier. Perhaps this situation can be called one of a modern society, but I do not want to call this progress real modernity, because this was going on without any basis in the real tradition. After the 70’s to 80’s, we had been having what we call a postmodern era in which everything, including our tradition and something new, was put in parallel. These were treated as superficial, but it was a chance to reconsider our tradition and history. This “postmodern” has passed, today we must try to make deep combination with our tradition, nature and new culture, high technique. Therefore, I agree with your opinion, the modern society needs tradition. This is the real modernism, and also, this is one of reasons I am interested in tradition. But still I just treat tradition as postmodern- like. It is not easy to touch and feel tradition in real sense for younger Japanese. I try to understand tradition deeply.

Del 2: på fest
En av konsertene våre i Tokyo markerte åpningen av Asahi-konsernets kulturfestival. Asahi er blant annet en av Japans største ølprodusenter. Konserten var i Asahi-hovedkvarterets enorme lobby, i Philippe Starcks berømte skyskraper som kan assosieres til et skummende ølglass med en stor glinsende bæsj på toppen (derav kallenavnet ”the big turd”).
Da konserten var ferdig kom en søt, fnisende jente og en gutt med samurai-sveis luskende bort til meg. Etter alle høflighetsfrasene får de stotret frem på dårlig engelsk at de likte konserten veldig godt og at jenta som kaller seg for Kiri spiller akkordeon og samurai-gutten spiller kontrabass. Det hele ender med at Kiri inviterer oss på middag.
Noen dager senere tar Frode og jeg toget et stykke ut fra det sentrale Tokyo (Rolf-Erik kommer seinere fordi han skal være med på en kung-fu- trening). Til det som skal vise seg å bli et absurd musikalsk møte, og en vanvittig bra fest.
Turen inn i ukjent territorium tar omtrent tre kvarter. Jeg er usikker men positiv til møtet. Frode derimot har ikke truffet Kiri tidligere og er skeptisk og irritert over alt styret. Etter å ha fomlet oss av toget virrer vi rådville rundt på det vi håper er riktig stasjon før vi endelig blir møtt av vertskapet. Kiri er slående vakker, og en litt barnlig oppførsel gjør at hun sjarmerer Frode umiddelbart. Faktisk må jeg innrømme at der og da synes jeg Kiri er den vakreste dama jeg har møtt. Uansett, fra stasjonen går vi til innkjøp av mat og øl og endelig hjem til Kiri.
I et samfunn preget av strenge kollektive regler blir den personlige klesstilen og hårsveis, det ytre image, den enkleste måten å markere sin personlige identitet på. Derfor sprader mange unge japanere rundt i hippe klær og fancy hårkreasjoner, ofte med ekstreme utslag. Og slik er det også med subkulturene. For å overleve hverdagslivet går man til uforutsigbare og ekstreme uttrykk, som gir den nødvendige motvekten til et ellers rutinepreget samfunn.
De fleste kreative aktiviteter skjer på fritiden, mens den obligatoriske 9-17-jobben (offisiell arbeidstid) er helt nødvendig for å betale regningene. Det er nesten umulig å leve som ung, fri kunstner i Japan. Til og med Sachiyo, som regnes som en ganske suksessfull komponist, jobbet lange dager i kjøttavdelingen på et supermarked da vi besøkte landet.
Kiri har også et svært aktivt liv utenom jobben i et telefirma, og hun viser seg å være en kreativ dame. Klesvalget hennes er veldig bevisst, gjerne i tradisjonelt inspirerte klær med cowboyhatt på hodet. Hun er selvlært på akkordeon, spiller egne låter i en rekke band og tegner fargesprakende illustrasjoner inspirert av en barnlig japansk fantasiverden (se for øvrig i platecoveret på CDen min som har en tegning av Kiri).
Men nå må vi tilbake til festen! God mat, alkohol og kanskje litt spilling eller karaoke er en uslåelig kombinasjon i Asia. Og det er den beste måten å overvinne kommunikasjonsproblemer på. Kiri er veldig dårlig i engelsk og samurai-gutten snakker ikke engelsk i det hele tatt. Men Kiri lager fantastisk mat og serverer sake fra en enorm flaske. Og etter maten spiller de en minikonsert for oss mens vi jammer med på det vi finner av rare instrumenter.
Etter x antall timer ringer Rolf-Erik og sier at han er på vei. Det er en lettelse fordi språkproblemene løser seg litt når han er til stede. I POING er vi nemlig så heldige å ha med oss en saxofonist som er opptatt av å lære seg litt flere gloser enn oss andre før vi reiser. Kiri og jeg går for å møte ham, mens Frode og samurai-gutten setter igang med en halvtimes lang bluesimpro på harmonium og kontrabass. Samurai-gutten har en særegen spillestil. Han høres ut som en aggressiv jazz-bassist med en forkjærlighet for perkussive effekter. Det låter litt rølpete, men veldig tøft.
Da Rolf-Erik ankommer er han faktisk edru mens vi andre er ganske på druen. Dette er en veldig uvanlig situasjon i POING. Men Rolf-Erik prøver så godt han kan å følge opp, og festen fortsetter ut i morgentimene med spill og dans inntil sakeflaska til slutt er tømt. Kong alkohol slår kanskje litt kraftigere fra seg i kroppen til spedbygde japanere enn hos oss nordmenn. Av ren høflighet så vil de jo ikke drikke mindre enn oss heller. Etter hvert gjør Kiri oss oppmerksom på at samuraigutten har forsvunnet. Etter lang leting i en knøttliten leilighet så skjønner vi at han har låst seg inn på do og vært der en god stund. Resten av morgenen bruker vi så på å få han ut derfra, og da vi endelig lykkes er det på tide å bryte opp. Dermed karrer vi oss mot toget og slutten av denne historien, mens Kiri høflig tørker opp spyet på do. Halvt bærende på en dritings japaner suser vi inn i soloppgangen, men nå med en litt annen følelse inni oss.

POING
I KINA, 19. APRIL-9. MAI 2005
Reiseskildring av Rolf-Erik Nystrøm
Annen gang er annerledes. Gjensynet med folk og steder er nesten viktigere
enn førstegangsopplevelsen..
Audun Strype, som har blitt med for å ta opp konsertene, og jeg reiser
på Lufthansa. Maria Solheim og Håkon reiser litt senere med SAS
pga billigere og tryggere kontrabassfrakt, men litt dyrere billetter. Frode
kommer noen dager senere fra Japan. Jeg har med 4 kolli, han ett stk. håndbagasje.
Stresser som vanlig for å rekke flytoget. Heldigvis har vi sølvkort
mht til overvekt og ingen kø ved innsjekkingen. Første krise:
Ingen tv på flyet og det er trangt. Når vi lander klapper folk.
Det var forsåvidt bra uten tv. For lest og sovet mer. Vi drar inn til
Beijing istedet for å vente på flyplassen på de andre for
transfer til Kunming, hovedstaden i Yunnanprovinsen sørvest i Kina.
Beliggende2000m.o.h. men ikke langt fra India og Burma skaper et mildt klima,
og tittelen ”Vårens by”. Vi var her en måned ifjor
med en svipptur til Beijing, og la grunnlaget for årets turnè.
Beijing forekommer meg som en byggeplass og stemningen denne ettermiddagen
er som på en stor rockefestival som ennå ikke har begynt. De én-etasjers
boligområdene som gir en en følelse av å være i en
landsby, hutongene, rives over en lav sko for å bygge skysrapere og
bredere veier til OL i 2008.. Dette er spesielt for Beijing, da ingen bygninger
tidligere skulle være høyere enn keiserens palass Den Forbudte
By. Tørrere info får man lese i en vanlig reiseguide. Byen ser
veldig ren ut, men luften er veldig forurenset. En av verdens verste. Audun
har også vært her før, og vi bare suger inn inntrykkene.
I en fotgjengerundergang ved Den Himmelske Freds Plass (Tiananmen) sitter
den samme kvinnen som hadde 3 leker, batteridrevne soldater, til salgs ifjor.
Hun hadde fortsatt 3 til salgs. Jeg kjøpte jo en ifjor. ..For å
spise går vi inn på et av de mest ”lokale” stedene
vi ser. Vi lar hun anbefale 4 retter. Når vi får de ser vi at
alle er like, bortsett fra hovedingrediensen. Maten blir bedre mens vi spiser.
Mens vi går inne i hutongene må vi låne de offentlige dassene.
De er det mange av, fordi nesten ingen her har eget toalett. Lukta svir i
nesa. Minnene fra fjorårets do i Kunming strømmer på, særlig
det at avløpssystemet ikke tåler papir slik at det må legges
i en kurv ved siden av klosettet. I Kunming var det vi oftest hørte,
lyden av folk som harka opp gøgg og spytta. Dette er nå ikke
lov i Beijing. Det er en enorm økning i antall biler begge stedene.
I Kunming ankommer det 350 nye biler hver dag. Det er ofte ekstremt støyete
i Kina. Bilene tuter hele tiden. Men det spilles også musikk kontinuerlig
fra alle kanter.
I Kunming møter vi både Maria Solheim, Birgitte Gretland og Marianne
fra Østfold. Birgitte og Marianne har bodd her siden august som frivillige
på galleriet og kunstsenteret Nordica. Alle de tre jentene likner bemerkelsesverdig
på hverandre. I en park danser kineserne morgendans à la vals.
I Yunnan er det flest minoritetsgrupper i Kina med sin egen kultur, språk,
musikk og mat. Vi spiser frokost på en Dai-restaurant. Man spiser ikke
frokost i Kina, så det blir kjøtt, suppe, grønnsaker og
idag, sprøstekte larver. God proteinholdig mat. Det er godt å
se så mange kjente igjen raskere enn vi hadde regnet med. Nordica er
en oase i denne ganske kaotiske byen. Vi skal her være en del av Nordic
Music Week. Mye møtevirksomhet første dagen. I Kina forandres
ofte planene kontinuerlig, så arrangørene, hovedsaklig fra Kina
og Sverige, ville høre med oss hva vi ønsket. Vi ønsker
mer intimitet med publikum og ofrer god plass på scenen for dette. Utstyret
er ufullstendig og mange ting fungerer ikke. Nå er det bra å ha
Audun, for hele festivalen. Så drar jeg, Håkon og Maria til stoffmarkedet
for å finne stoff til dresser vi skal få sydd. Bl.a. en hvit.
Det er vanskelig å gjette hvem som er ærligst av selgerne. De
som spiller kort? De eldre? Kvinner eller menn? 40 norske kr.pr.meteren er
et dyrt stoff. Hos skredderne betaler vi 560,- for to dresser!
Tid for å øve. Det er tidlig mørkt. Jeg låner et
rom. Det er det varmeste jeg har spilt i. Sikkert 40 grader varmt, og jeg
bare sovner stående og spillende gjentatte ganger før jeg skjønner
at det ikke er noen vits.
Ifjor spilte vi konserter alene og med kinesiske musikere. Da trakk vi 300-400
mennesker, og antallet økte for hver konsert. Bl.a. en taxisjåfør
vi traff en gang tok med hele familien sin. Naboen til Nordica, en bar, eide
en påfugl de hadde fått av en høytstående embetsmann.
Denne tutet særlig mye under konsertene, og var veldig glad i å
”snakke” med saxofonen min når vi hadde konserter. Den fikk
de på Nordica til å gå fra vettet, og jeg hørte rykter
om at de ønsket den død, så de ba til Gud om dette. Nordica
er nemlig en kristen organisasjon som bl.a. samarbeider med norske Areopagos..Bønnene
hjalp ikke. På kvelden møter vi Xiao Gan (betyr liten og sterk)
på baren Speak Easy. Et sted for tøffe kineseren og sløve
italienere. Han er en god venn og en singer/songwriter vi har og skal spille
med. Han bruker musikk fra minoritetsgruppene i provinsen for å la seg
inspirere, pluss at han lærer seg seg afrikanske låter fra internet.
Han har blitt kjæreste med en svensk jente som var på Nordica
ifjor, men hans beste venn er hunden sin. Han og Audun sjenker den med en
liter av det beste den vet, øl. Ikveld er det jam med en gjeng svensker
som er med på et utvekslingsprosjekt i forbindelse med Nordic Music,
Young Music. De er veldig bra på grooveting, sikkert lært i gospelmiljøene.
Men svensker har alltis vært bra på funky, slick soul. På
vei hjem hiver jeg og Audun i oss noen grillspyd med kjøtt dyppet i
masse chilli. Laozi kaller han det. Jeg vet ikke hva det er, det smaker jo
bare sterkt. Vel hjemme på hotellrommet v.h.a. Strypes GPS, ser jeg
i ordboka at det er rotte. De maser på oss fra Nordica om å spise
frokost der, som de lager bare til oss. Ok. Tidlig skynder vi oss dit for
å rekke...banan, brød og youghurt.. Vi kan sjekke internet på
Nordica og får mail fra John Zorn som ikke vil gi ut plata vår,
og fra John Adams som vil ha oss til å spille i Carnegie Hall etter
vårt samarbeid med Terry Riley i Bergen. FEEETT. Men internet går
ofte sakte her i Kina pga av at alt går gjennom en sentral for å
passe på at man ikke leser upassende ting som BBC.
På Nordica er også Calle. Han var der ifjor og gift, og er her
iår igjen skilt. Han tar bilder og kan alt om stæsj. Han trykker
kort for salg med et foto han tok av en fådd hund på vei ned i
gryta til vår store begeistring.
I Kina er alt som selges av CD’er og DVD piratkopier. Dette gjenspeiler
seg i prisen som kan være 4,- for CD og 6,- for DVD. Derfor laget jeg
en plate med liveinnspillinger for å selge her. Vår manager Ida
Habbestad laget coveret, et bilde av oss tre liggende i bar overkropp i Alpene.
Vi kaller det Special Chinese Edition, og får det trykt opp herfor å
selge det til nullfortjeneste (15,-) som for å legge igjen et visittkort.
Jeg holder et foredrag for Young Music, uten å vite hva jeg skal snakke
om eller hvem som ville at jeg skulle ha det. Kineserne skjønner ikke
engelsk og svenskene skjønner ikke norsk?! Med tolk er dette krunglete.
Jeg spør etter spørsmål. Det eneste jeg får er:
-Kan min venn på fiolin få spille med Poing? Så øver
jeg med en fløytejente jeg spilte med ifjor, Sun Miyun, som fortsatt
har regulering. Hun spiller baowu(tverrfløyteaktig) og hulusi (ser
ut som en pære og høres ut som synth). Vi spiller gjennom den
vi spilte ifjor, og det går fett. Så spør jeg etter en
ny melodi. Jeg skjønner ingenting. Hva er taktarten? En uendelig rekke
med pentatoni. Pga at de har så få ledetoner i musikken er det
vanskelig for vestlige ører å memorere melodiene kjapt. En teori
jeg har (som kineserne liker) er at kineserne er følsomme på
små variasjoner (evt. også ornamenter)i et begrenset materiale.
I musikken har de få toner, i språket har de mange for oss like
lyder som for de er forskjellige vha nyanser i tonemer og tungelyder (c,s,q,z,zh,ch,).
Dette er musikk fra Dai-folket. Hun spiller stort sett akkurat det samme hver
gang, slik at når Poing eller jeg spiller med de tar vi av oss det meste
av improvisasjonen. I begynnelsen iallefall. Jeg forsøker å få
oss til å høres ut somm ett instrument, eller jeg komper. Jeg
forsøker også ofte å blande inn Japanske elementer i musikken
vi spiller med kineserne. De har jo et veldig anstrengt forhold til hverandre.
Derfor er et av mine prosjekter å finne likhetstrekk mellom deres idag
ganske forskjellige kunstutrykk. Men...Jeg fikk høre at Universitetet
i Kunming, som ville ha oss til å spille der, var skeptiske til å
blande vestlige og kinesiske musikere. Da tvang jeg gjennom samarbeidet mitt
med Sun Miyun, som skulle vise seg å bli en suksess.
Kineserne i Kunming er effektive. De ordner alt vi ønsker. Audun hasr
jobbet hele dagen med lydutstyret på Nordica og blitt helt. Maria Solheim
øver med oss. Senere i uka skal hun synge jazz med en trio fra Danmark.
Vi planlegger åpningskonserten.Vi fant på at alle artistene presenterer
seg med 10 min.hver. Vi kommer til å spille Maja Ratkjes tango skrevet
til oss og Lars Petter Hagens Lumière, Èspaces et Vertes han
skrev til oss under psevdonymet Nora Wjeck, avledet av John Carew. Til dette
siste stykket, som er av en meget agressiv karakter med betegnelsen Suck on
this, avspilte vi det første vi i Poing gjorde sammen, en super8-innspilling
gjort på Ingierstrand Bad våren 1999. Lars Petter var den som
initierte Poing. Ifjor reagerte publikum på dette stykket, Majas Essential
Extensions og våre mere bråkete friimprovisasjoner med å
reise seg, juble og klappe under overraskende partier. Det kinesiske publikummet
er med rette kjent for å ha på mobilene på høyeste
volum under konserter. Ringer den, reiser de seg og tar den stolt og gjenomfører
samtalen uten blygsel til artistenes og enkelte av publikums misnøye.
Men jeg tror pga at vi snakker med og inkluderer publikum, spiller musikk/
lager lyder de aldri har hørt live før og at vi ber de skru
av telefonene var de nesten helt stille under våre konserter. Deres
støynivå diminuerte alltid gjennom konsertene. Men, skjer det
noe uventet eller spennende, diskuterer de det høylytt seg imellom.
Og det synes vi er bra. Nevnes må når vi spiller Lars Petter Hagens
Kronolgi, en bearbeidelse for Poing av 2.satsen fra den biografiske saxofonkonserten
han skrev til meg Concept of Sorrows and Dangers. Dette er et meget stille,
svakt, elegisk og vakkert stykke. Publikum blir alltid helt knysst under dette
stykket, og ifjor fikk vi et brev fra en kineser som så bilder fra sin
egen barndom på bondegården med dyr og...inne i hodet. I Shanghai
vil de ha oss til bare å spille tango av redsel for publikums snevre
musikksmak. Hmmm...
Jeg er møkk trøtt og legger meg, Frode kommer og går ut
på byen.
Neste morgen våkner jeg før 07, noe som for meg skjer en gang
hvert jubelår. Det er mygg her og jeg har fått store kuler her
og der. Jeg slår på tv’en. Der spilles alltid kinesisk musikk,
ingen ny vestlig listepop. Vi drar tidlig og begynner på DVD-kjøret,
altså på shopper’n. Deretter drar vi og øver. Det
er ekstrem trafikkstøy i rommet der vi øver. Men kineserne lar
seg aldri affisere av støy. Så mitt i en låt med Maria
kommer kara inn i rommet. De prater høylytt seg imellom, går
bort til scenen der vi sitter som om vi ikke var der. Mobilene ringer, de
tar den selvsagt og roper inn i røret. Vi forsøker å se
litt brydd ut men må bare le. De lar seg ikke affisere. De skal nemlig
skifte lyspærer. Så fyrer de opp sigaretter. Så babler de
til oss uten å spørre seg selv eller oss om vi snakker kinesisk.
Når vi ikke kan svare, ser de bare oppgitt på oss. Vi øver
inn en ny Piazzola-tango og det nye verket vi har fått av komponisten
Dr. Chan Hing-yan fra Hong Kong for Poing og Chinese Music Virtuosi. De er
en gruppe profesjonelle musikere fra Hong Kong som spiller på kinesiske
instrumenter. Stykket virker rart. Den gaten der vi øver er full av
instrumentbutikker, og musikken strømmer ut av hver eneste til en kakofoni
av kinesiske instrumenter og klassisk piano. Alt er ekstremt billig i forhold
til i Vesten. Men er det bra?
Det funker bra med Poing og Maria Solheim. Når vi kommer til Nordica,
der alle konsertene på festivalen skal finne sted, er soundchecken forsinket.
Dagen før hadde Audun satt opp alt klart til konsert. Men om morgenen
før han kom fra hotellet hadde de kinesiske ”lydfolka”
koblet om alt for å sette det opp på nytt selv, og ingenting fungerte.
Så er det bankett for å blidgjøre politikerne i byen før
åpningskonserten. Så setter de i gang med liturgisk dans. Margrethe
Kvalbein har nemlig vært der sist høst og satt spor. Så
spiller vi. Deretter Maria, som vinner hjertene til spesielt det yngre kinesiske
publikummet. Hannah Holgersson fra Sverige overbeviser med noen klassiske
svisker sammen med en litt umulig kinesisk pianist. Så kommer jazzen
med dubidoo à la Lill Babs og trombone. Leeenge varer dette. Men alle
er veldig fornøyd. Vi drikker øl på Speak Easy og den
klassiske sopranen får mye Poingoppmerksomhet. Det blir sent.
Våkner nå kl.09 som er senrekord. Jeg er sliten og har...æsj...bursdag.
Blir 30. Det som er bra med å våkne så tidlig, selv om jeg
vet det snart er over, er at gamlefar i parken over veien inspirerer meg til
å trene litt med sin morgengymnastikk. Jeg vet dette også desverre
er forbigående. Får meg litt bursdagfrokost, og bestiller på
min yndlingsmåte: Bestiller på måfå fra en kinesisk
meny. Får biff og egg med svin og supervarmt vann. Øver hele
dagen med Poing uten pauser, bl.a. med Maria. Bestemmer meg for å spille
et solostykke som intro til hennes låt ”Lady of my life”,
da hun har et anstrengt forhold til saxofon fordi faren hennes spiller det,
Så jeg gjør lite inne i hennes låter som høres ut
som saxofon.
Vi øver med kineserne som som vanlig spiller uaffektert når et
annet band plutselig setter igang og overdøver dem. Det er folk rundt
omkring som tar bilder hele tiden når vi øver. Vet ikke hvor
de kommer fra. Så får vi våre 100 cd’er fra pressa.
Coverarkene er selvsagt for lite slik at det detter ut av platboksen til cd’en
når den åpnes. Vi spiser fort og dermed lite for å rekke
å øve med alle denne dagen. Pipa-spilleren He Yingying dukker
opp med solostemmen fra en konsert for lutt og orkester som ikke engang er
kinesisk. Vi blir litt stressa. Frode blir mest sur. Så kommer Xu Xiao
som kaller seg Anita som spiller guzheng, bordharpe. Hun er flink. Men kan
ikke engelsk, så vi må ha med en hyperslitsom dame som tolk som
selv kommenterer det hun synes er nødvendig og alt går i stå.
Xu Xiao har må nevnes to eldre kvinner med seg som bærer harpa
hennes og venter helt til hun er ferdig hver gang. Den eneste dagen vi kan
øve kan hun selvsagt ikke fordi hun har 100 elever denne dagen. Vi
bare lytter på dem spille, da lufta begynner å gå ut av
oss. Xiaogan vil spille med masse klang på en ny låt så
han høres ut som om han er oppå et fjell. Konserten gjennomføres
som vi deler med Maria. Med en sofa på scenen vi sitter i når
vi ikke spiller. Så kommer selvsagt bursdagsangen, overraskelse....,
blomster og utdeling av gaver. Gavene fra oss er akevitt, geitost, laks, snus
og norske bøker på kinesisk om troll. Alle er fornøyd
med konserten. Etter konserten prøver jeg å snakke med en av
musikerne fra Sverige, men blir regelrett avbrutt av en overivrig mor som
vil jeg skal snakke litt med sønnen på 10 år for å
få han til å spille saxofon, men blir regelrett avbrytt av en
dame som vil skryte av at hun filma oss ifjor. De eier ikke folkeskikk. Under
maten etterpå sovner jeg bare. Drittbursdag.
Neste dag er jeg sen. Men taxi koster bare 5,- så det bruker jeg flittig
og uten dårlig samvittighet. På Nordica øver operasangerinnen
fra Sverige, men ingen Håkon eller Frode å se. I rommet der vi
skal øve sitter Håkon og spiller etnoimpro med Xiaogan. Bare
overtoner på gitar og bass i en evighet. Håkon sier han er sliten,
så han går og spyr. Frode kommer sent fordi han måtte spise
ferdig ?! Vi øver med Xiaogan. En av låtene er av Izmael Lô
fra Senegal, Tadjebon, som Xiaogan har lært på internet. Han synger
noe ingen kan forstå selv om det skal være en del fransk tror
jeg. Den låta har jeg tilfeldigvis spilt med Zikalo fra Elfenbenskysten
i Norge, og Poing med Kouame Sereba og Becaye Aw på julekonserten vår
på Parkteatret. Vi synger med og synes verden er liten og låta
er stor. I pausen blir Håkon sjukere. Jeg og Frode spiser lunsj til
2,-. Så kommer hun riktige plagsomme tolken igjen. Hun har på
seg sekretærdrakt, og skravler og maser og fniser. Hun heter liksom
Vivi. Alle har engelske kallenavn (Sunny, Anita, Benny, Wilby, Steven). Ingen
kommer når de skal og ingen vet hvor noen er. Så gir de andre
opp og drar. Jeg holder fortet og øver med fløytejenta med regulering
igjen. Jeg prøver igjen å lære meg den nærmest uformelige
pentatone saken, fra cd nå. Den går selvsagt i en annen nær
toneart på skiva, noe som gjør meg helt koko i hodet. Endelig
kommer de gamle damene bærene på bordharpa til Xu Xiao. Etter
hvert kommer også en etter en av de to andre i Poing. Håkon orker
ikke å spille. Jeg og Frode lærer av henne en helt ny låt.
En dans fra Yi-minoriteten. De var forresten hodejegere til ganske nylig.
Plutselig kommer en av de andre musikerne, uten å nevne navn, og bryter
inn i vår prøver når vi øver med Xu Xiao, alt for
sent ute. 2 timer. Vi forsøker ikke å bli sinte, men ber henne
bestemt om å sette seg ned. Vi øver inn en tuttilåt. Xu
Xiao er sliten, uten at det kan høres, etter å ha hatt 10 x 10
elever på formiddagen på sin egen guzhengskole. Så spiller
vi køntri med Yingying som skal flytte til Sverige med en danser hun
har funnet.
Vi drar til Yunnan Art University for å spille konsert. Håkon
er syk og alt utstyret der er herp pga dårlig vedlikehold. Der venter
tolken Benny. En meget femi fyr som ikke kan fransk men svarer ”je sais”
og ”merci” i hytt og pine. Han spør om alt og lurer på
uttalen på alt. Vi har dårlig tid før konserten pga at
Håkon må, for første gang i sin karrière, kaste
inn håndkledet fordi han er sjuk, og jeg og Frode må forberede
duo- og solostykker. Så begynner de å mase om mat?! Det er ingen
gitarforsterker til Maria, så noen må hoste opp det på en
halvtime. Lydpersonalet der går bare rundt og røyker og nekter
å gjøre det Audun ber dem om, fordi han i sin tur nekter å
bruke en mikrofon han sier er ødelagt men de mener virker. Jeg går
bak scenen for å øve, men det fortsetter å komme terrorister
som maser om alt mulig og vil ta bilder med meg. Plutselig kommer den umulige
tanken om hvor deilig det var hvis alle kinesere ble borte en liten stund.
Men situasjonen er absurd og dermed gøyal når jeg får tenkt
meg litt om. Denne konserten ender opp med å inneholde tango, Grieg,
Afrika/sigøynerpastisj, pols, barokkmusikk, Daimusikk og Maria Solheim.
I salen er det 500 publikummere som savner Håkon fra ifjor, eller Hally
Pottel som noen kalte han. Masse lyskastere, jubel og intervju etterpå.
Iår var spørsmålene om hvorfor Frode og Maria hadde så
mye øyekontakt, og hvorfor jeg og Sun Miyun klarte å spille sammen.
Så spurte Benny om mitt og Frodes forhold?! Vi måtte si at vi
ikke var partnere, og at kinesiske jenter var så søte. Etterpå
var det stor bankettmiddag med sprit, røyk, vin og mat på en
gang. Rektoren ville fortelle noen vitser, som baserte seg på synonymord
på kinesisk. Benny oversatte og poengene ble selvsagt ikke mulig å
oppfatte, men det var visst forventet at vi skulle le. Heldigvis var dette
i seg selv morsomt nok til at vi humret og reddet hans ansikt. De ba Maria
synge og deretter en kineser gjøre det samme. Han hadde en flott, helt
ubeskrivelig typisk kinesisk evne å gaule opera på som var massiv,
midt i trynet. Benny sitter og tripper, så vi overtaler han også
til å synge. Han gjør sin favorittlåt, som er av Celine
Dion på en Michael-Jackson-på-sitt-verste-aktig måte. Litt
inn i første refreng glemmer han tekster og jeg føler at smilehullene
mine går rundt hodet mitt.. Neste tema er skål på alle språk.
Vi fikk også vite at rektorens favorittkomponist var Nora Wjeck, men
at han hadde problemer med å finne ut noe særlig om henne. (Dette
er nok en gang Lars Petter Hagens ordspill over John Carew). Så kom
vi til delen da vi ymter om at vi gjerne vil komme tilbake for evt. spille
noen saxofonkonserter med orkesteret her. Det er bare det at orkestersjefen
aldri har hørt om Mahler. De kan jo ikke spille Schönberg og Stravinsky
pga publikum. Foto’er tas, og vi går vha av GPS’en til Speak
Easy, igjen.
Denne dagen tror jeg Audun sover til kl.14. Jeg trodde han ikke kunne dette.
Igjen spiser jeg og Frode middag med drikke til 2,-. Så var det på
tide å finne ut hvem som hadde platene våre, pengene for disse
og ansvaret for at de er borte. Når dette etter en times detektivarbeid
hjulpet av språkproblemer hadde løst seg hadde vi et møte
med Nordica hvor vi ga ærlig tilbakemelding på hva vi syntes var
bra og dårlig.Den siste konserten er full av folk. Vi åpner med
en ny tango, så spiller vi gode gamle Xiao He Tang Shui med Yingying.
Hun spiller en duo med perkusjon, og hun avslutter med oss med køntrilåta
si. Håkon spiller duo med Xu Xiao, og jeg og Frode gjør den nye
trio’en med henne som høres ut som om den er kjenningsmelodien
til en storslagen karatefilm. Neste ut er meg og Sun Miyun på fløyter.
Jeg hadde bestemt for å spille en ny låt med henne, og planka
ned besifringa på låta hun ville spille rett før konserten.
Den befant seg på en plate som så mange andre presenterer kinesiske
folkemelodier i en for oss ramme som stinker muzakk, synth, og panpipe moods.Plata
gjorde iallfall sitt til at jeg klarte å lære melodien til slutt.
Så var det den lokale singer/songwriterestjernen Xiaogan sin tur med
oss. Hans låter høster alltid jubel, men også han med sin
ærlige og litt sjenerte tilstedeværelse på scenen. Til slutt
er det som vanlig taler, gaver, ekstranummer og foto’er.
Vi drar på karaoke med alle. I Kina foregår karaoke i svære
sentere der det er rom med plass til fra 4-40 personer. Der sitter man og
bestiller mat og drikke via en tlf.. Akkurat som å være på
fest hjemme hos noen. Audun Strype gjør fantastiske versjoner av tidlige
Elvis-låter i rockabillystil. Her har de desverre nesten bare kinesisk
pop. De har også noen dusteknapper med henholdsvis applaus og høy
piping, som var mye høyere musikken og skar i ørene. Hvorfor
bruke disse? En student fra Ghana hadde desverre sin hemmelige grunn, og ødela
deler av karaoken med å trykke på disse kontinuerlig. Å
ta avskjed med Xiaogan er alltid tungt. Han viser at han er lei seg, og man
tenker på at nå er det kanskje siste gang vi sees. Jeg tar følge
med Liu Lifen til hotellet. Hun jobber på Nordica og er kunstmaler.
Det rare er at mannen til søsteren til kjæresten min har et stort
maleri av henne i leiligheten sin på Frogner han har kjøpt på
Dyna fyr, som har et samarbeid med Nordica. Ha det bra Maria, og fra Hannah
er det en lapp under døra til alle i Poing. Prøvde å pakke
men sovna, så det ble ekstrempakking om morgenen.
Vi stresser til flyplassen bare for å stå i en time å vente
på at de skal finne ut at de ikke kan få sendt kontrabassen på
samme bånd som vanlig bagasje. Men fordi hun som er kinesisk sjef på
Nordica kjenner noen som jobber på flyplassen er plutselig alt såre
enkelt. Til måtte Håkon betale 1500,- i overvekt. Og ifjor ville
flyplassen tvinge oss til å betale 15.000,- i overvekt for bassen til
Beijing, så vi måtte finne en bass der. Vi tror vi rekker frokost,
og går opp en etasje for å spise. Audun bærer av en eller
annen grunn opp sin bagasjetralle med bagasjen opp trappa. Tralla er sikkert
10 ganger så tung som hans pinglesekk som han ikke sender engang. Det
er ingen aldri gjester der men 10 servitriser som står på rekke
og rad og venter på noe. Hvordan dette kan gå rundt, finner vi
ut når vi får regningen. For 4 skåler ris, en egg og tomat,
1 farris, litt te og juice blir det 300,-. Noe som sammenliknet med Norges
prisnivå. ville tilsvart 1500,-. Kaffe koster 50,- på flyplasser
i Kina, og smaker ikke godt.
Hong Kong: Fuktig og varmt. Her var det ikke så mye vits å ha
forsøkt å lære seg mandarin. Her og i Guangdong(Kanton)provinsen
snakker de kantonesisk. Hvis man synes det virker vanskelig med de 4 tonemene
i mandarin, har kantonesisk 9! Audun løper rundt og registrerer alt
på sin GPS. Dette er en vakker by! Enorme bygninger. De er mer imponerende
enn i Tokyo og Shanghai. De er liksom bygget inn i hverandre. Stedet minner
litt om et kjempeMonaco pga fjellene og at de bygger i høyden. Det
er vanskelig å orientere seg her. Og byen overraskende mye natur, fjell,
høydedrag og grønne områder. En stor del av det å
være fotgjenger i Hong Kong dreier seg om å gå på
rullefortau og-trapper, og venstrekjøring. Vi bor oppe i universitetets
campusområde i fjellsiden. Her er alt veldig stille, pent og moderne,
med en absurd utsikt. Universitet, som vi skal spille på, gir en følelse
fra å være et britisk imperialistisk byggverk. Vi blir møtt
av vår kontakt her, ansvarlig for konsertene, Sharon Lu fra Taiwan.
I Downtown Hong Kong møter vi han som inviterte oss hit, komponisten
Dr.Chan Hing-yan som tar oss med til hans favoritt dim-sum sted. Han viser
seg å være en sann gourmand, som virkelig kan bruke penger for
å få god mat. Byen gir en ofte en følelse av å være
innendørs. Da jeg drar fra hotellrommet for å møtes til
øving, åpner jeg skapdøra, et svært speil som dekker
hele faller ned og glasskårene spruter rundt. Jeg slo fra meg tanken
om å dempe det på foten, da jeg forsøkte dette med en tv
på Musikkhøgskolen i Oslo for noen år siden. Det hjalp
ikke.
Chan har skrevet et verk for Poing og Chinese Music Virtuosi under tittelen
”Whence the wind returns...”.Poings instrumenter er satt opp mot
de ”tilsvarende” kinesiske: Saxofon / dizi(som er fløyte,
men saxofonen viste seg å kunne minne mer om erhu, 2-strengs sittefele),
kontrabass / zheng (bordharpe) og akkordion / sheng(munnorgel, kinesisk versjon
av japansk sho, som stammer fra Kina men er nærmere den 1000 år
gamle kinesiske opprinnelige enn dagens sheng. Ok?). Stykket var inspirert
av kinesisk musikk, men med stjålne sitater fra Beethoven. Dette er
det tredje sykket Poing har fått med direkte Beethoven-sitater. Musikerne
var veldig dyktige, men måtte ha andre jobber som lærere (en var
rektor på en barneskole) for å overleve. En bodde ikke så
langt fra byen, bare 1 times biltur unna?! Etter å ha utvekslet visittkort,
dro vi til en såkalt tidligere privat klubb for å spise middag.
Så fikk vi med oss Hong Kongs skyline om natten ved å ta ferga
over bukta fra øya til Kowloon.. Der gikk vi gjennom det nye kulturhuset,
som ikke er særlig høyt, men kan minne litt om det kommende Bjørvika-bygget
i stil. Hong Kong’erne synes det minner om et klosett, da det bryter
med de monumentale skyskraperne.
Det er en fantastisk følelse å reise fra verdensmetropol til
verdensmetropol. Som i en film med brå overganger mellom scenene.
Håkon fikk tilbud om å jobbe i Hong Kong, og er interessert. Navnet
hans i Kina ble faktisk Hong Kong. Jeg fikk også mail fra en norsk dame
som het Cecilie og hadde reist i Kina i 17 år, som bodde i Hong Kong.
Her drev hun restaurant ute på en av øyene med Szechuanmat som
spesialitet. Vi rakk ikke å besøke henne, men hun kom til vår
konsert i Guangzhou, da hun mente det var en litt mer rocka by å gå
ut i.
Dag 2 i Hong Kong ble jeg vekket av at telefonen sto å kimte på
rommet kl.08. Jeg tok av røret og fikk gryntet frem - Hallå?.
Da en stemme sa at je var live på lufta om 2 minutter på Hong
Kongs svar på P2. Da måtte jeg forstå akademiske spørsmål
på plettfri Oxfordengelsk om vårt virke. Spørsmålene
var bra. Med grøtete stemme forsøkte jeg å lure inn snikreklame
for konserten..Jeg tenkte at de jammen er bra på å lage PR for
konsertene våre i Kina.
Maja Ratkje kom om morgenen for å være med oss videre i Kina.
Frokosten besto av et nytt besøk på en kvalitetsrestaurant med
Dr.Chan som guide. Så begynte jakten på billig elektronisk utstyr.
Frode kjøpte digitalkamera, Audun digitalt videokamera og jeg en Zen
avansert I-pod med plass til 500 timer musikk og med innebygget diktafon.
En tur på Kentucky Fried Chicken endte med at når jeg ikke gadd
og vente på pommes frites'en min og gikk, kom personlaet løpendeetter
meg med meaten bortover fortauet i øsregnet. Det må nevnes at
alle disse storbyene vi besøkte har store, Lamborghini-, Armani-, Prada-,
Louis Vuitton-, etc., -butikker. For de som hevder Oslo er en storby, hvor
er de hen?
Ny øvelse. Utrolig deilig å spille kantonsiske operasviaker med
de som kan det. Raindrops Falls On Banana Tree med de tre tidligere nevnte
instrumentene + erhu / huqin (to-strengs sittefele) xiao (liten fløyte)
og ......... (en type hakkebrett). Samarbeidet går smertefritt, og det
er en lettelse ved at vi slippper å finne opp kruttet, som det var litt
i Kunming. Så går jeg og Håkon på bar. Gode øvelser
gir alle i Poing godt humør og overskudd. Regnet øser ned da
vi ankommer en bargate i bykjernen. Det er som å være på
et diskotek med 50 DJ'er da vi går bortover gaten. Det er lett å
bli sentimaental under slike omstendigheter. Vi avslutter med en, som alltid
når det ikke er Bar Boca, dårlig Bloody Mary, og en pris, som
får en ikke-røyker som meg til å bli svimmel nok. Da bartenderen
knuser sin tredje flaske i et forsøk på å sjonglere, drar
vi. Akklimatiseringen med storbyen gjør at neste dag blir som en morgen
hjemme i Oslo. Jeg må altså løpe for å rekke lydsjekk
kl.09. For å rekke det må jeg løpe ned fjellsiden, langs
stier, parker, over små bekker, trapper, rulletrapper, er så plutselig
inne i en enorm universitetsbygning, før jeg er framme. Denne morgenen
jeg stresser og kommer tidsnok, er selvsagt de andre trege. F...
En nødvendighet på dette stedet er nå å bli kompis
med han som har ansvaret for radioopptaket, for å få et gratis
opptak av konserten før vi drar. Planen med å ha med Audun Strype
har jo vært for å forsøke å kunne gjøre nok
opptak slik at vi kan gi ut en plate av dette materialet.Salen vi skal spille
i, ser ut som en blanding av Universitetets Aula i Oslo og Gamle Logen, altså
ærverdig på et vis. Før konserten drar jeg og Audun på
kjøpesentersightseeing. Han har vært her før, og tar meg
med opp i taubanen til Victoriafjellet. Vi trekkes sakte oppover fjellsiden,
og toppen på skyskraperne er nesten under oss. Vi leter etter det beste
utkikksstedet, men ender opp i nok et kjøpesenter der vi kjøper
klær og sigarer. Det er overskyet, og vi står ute på en
utkikksterrasse, inne i skyene og venter på at de skal blåse vekk.
Da de letter litt er ikke byen å se, bare grønne åser med
regnskog. Vi ser sørover og fordømmer vår retningssans.
Ved taubanen igjen får vi utsikten vi bare kunne drømme om. Hong
Kong er den kuleste byen! Sånn skal en ekte by være. På
vår vandring hjemover gjennom banker og kjøpesentre (man kan
gå gjennom de fleste bygningene pga den tette bebyggelsen), kommer vi
til røde velourdekkede ganger med antikvitets-og diamantbutikker.,
og vi ender opp i et hotell som minner om spisesalen i Titanic. Det gjør
også klientellet som er på sjokoladebrunsj, der de for en høy
pris kan fråtse i all verdens eksklusive sjokoldemerker (bortsett fra
Freia). Etter en kopp decaff til 60,- og Auduns tunfisksandwich til 240,-,
stresser vi for å rekke konserten. På konserten er det bra med
folk, som vi har begynt å ta som en selvfølge i Kina. Programmet
veksler mellom stykker med Poing og Chinese Music Virtuosi, før vi
avslutter sammen, med musikk fra kantonesisk opera og bestillingsverket til
Dr.Chan. En god konsert og stor suksess, men med ikke så mye Poingprat
fra scenen. Dette gjør at vi vet at den neste konserten vil bli Poingshow
med prat og moro. Yin / yang. Etter å ha hilst på lokale stjerner
og skrevet autgrafer, drar vi for å spise gås mmm.
Dagen etter tar vi toget inn i Kina igjen (Hong Kong har fortsatt en viss
grad av selvstyre) til Guangzhou. Det er alltid mye rot med å sende
kontrabassen, men det går alltid bra, til slutt. Bortsett fra ifjor
da jeg og Håkon og bassen befant oss på motsatt side av flyplassen
i Kunming og jeg fikk en sms av Frode som sa at de stengte gaten hvert øyeblikk
mens jeg var i telefonen med amassaden i Beijing (på andre siden av
Kina via Norge) og bagasjepersonalet på flyplassen skulle ha 15.00,-
for å ta med bassen. Vi måtte sette igjen bassen og løpe
det beste vi kunne. Vi fikk heldigvis lånt en kontrabass fra en fabrikk
i Beijing. Som vanlig løste det seg pga at noen kjente noen som kjente
noen som...
I Guangzhou ble vi møtt av Steven som jeg hadde hatt en times radiointervju
med via Skype gjennom pc’en min før vi dro. Han virker alltid
litt mutt og misfornøyd, og har mast så mye på forhånd
om småting at særlig Frode ikke klarte å skjule en sterk
skepsis overfor ham. Da følte jeg at det var min rolle å forsøke
å småprate litt med Steven for å redde situasjonen. Dette
er en kjempeby med endeløse boligblokkbebyggelser. Det var her SARS
først oppsto, og nå er de overrenslige med konstant spyling av
gatene og de som jobber på 7-11 har hansker. Et par ganger besøkte
vi matmarkedene. I Guangzhou er de nemlig kjent for å spise alt mulig,
og de er opptatt av at alt skal være helt ferskt, som ofte betyr levende.
Levende kjøtt lå ved siden av, forhåpentligvis, nyslaktet
kjøtt. Her var det ingen kjøleelementer eller frittgående
høns. Dette lot seg også merke på lukta. Høns, hunder,
slanger, fisk, skilpadder, frosker osv.. Det minner mer om en dyrepark enn
et supermarked. Første kvelden her spilte Maja solokonsert i tillegg
at hun jammet med dansere og en annen støyfyr fra Hong Kong. Hun er
nær å være en virkelig kjendis i Kina. Neste dag skal Poing
spille i Xinghai Concert Hall som ligger ute på en øy i ”Den
Gule Floden” som går gjennom Guangzhou. For å gjøre
opptak oss selv måtte vi betale konserthuset, selv om det jo var Audun
Strype som skulle gjøre dette. Men vi lurte de kapitalistsvina og tok
opp likevel. På konserten ville vi som vanlig selge litt plater på
billigsalg men da ville konserthuset ha kommisjon. Vi hadde så og si
ikke noe overskudd på platesalget (vi solgte de for 20,-stk.), så
jeg sa at det kunne de bare glemme. Evt. kunne de som solgte platene få
noe, men konserthuset...
Vi skulle spise lunsj. Da drar Steven oss stolt inn på en delikatessebutikk
med franske oster, balsamico og dyr vin. Ofte tror de at det vi helst vil
ha er vestlig mat. Koko...
Etter soundcheck drar vi for å shoppe. Vi kommer til et marked med lydstæsj,
da er Audun borte. Jeg og konserthussjefen Roty Law går til en butikk
som selger nøkkelringer. Der dytter hun på en vegg, den glir
bakover, og en trang trapp i et mørkt rom kommer til syne. Vegge glir
igjen bak oss, og i enden av trappen er et lite rom med oljelampe. Her vil
de tydeligvis holde piratsalget av cd’er og dvd’er diskret. Det
de faktisk selger her er utelukkende DVD’er med barokkmusikk, biografier,
jazzkonserter (alt fra Sissel til Il giordano Armonico, fra Miles Davis til
opera). Desverre, de dvd’ene jeg viser Roty og sier, -Det her er norsk,;putter
hun selvsagt ned i posen. Noe jeg oppdager når jeg kommer hjem. Julegaver.
Denne konserten var full av Poingprat fra scenen, selvsagt med tolk, og det
ble flere ekstranummer, svære blomsterbuketter, autografer og fotosessions
med publikum. (I love you guys...hyyyl). Vi solgte 50 skiver. Selv om de er
billige, så koster de likevel ca. fire ganger så mye som det de
betaler for cd’er i butikken, så det var jo et bra salg.
Vi er enige om mye i Poing, men uenige om mer. Dette kan gi seg utslag i f.eks.
det som skjedde etter at vi hadde hatt en friimpro som det siste stykket før
pause. Jeg og Frode var enige om at dette var bra, da vi hører Håkon
banme og slå igjen døra til garderoben sin. Dette syntes han
var no’ dritt. Og vi slang meldinger til hverandre om hvor på
bærtur de andre var. Så var det middag med en del inviterte kvinnelige
journalister fra noen sladreblader?! Alle dro etter dette til Blue Note i
Guangzhou, der jeg liksom skulle representere Poing og jamme med det lokale
bandet. Lokalt og lokalt. Trommisen var kanskje herfra, men det var også
en jazzgitarist fra Indonesia, pianist fra sør-Amerika en plass, tenorsaxofonist
fra USA med langt hår (så ut som meg i yngre dager), canadisk
vokalist og en en bassist som så ut som Flea i Red Hot Chilli Peppers.
Han lukket øynene, smilte bredt og spilte utrolig lett og lekende,
som om han ikke hadde gjort annet. Jeg spurte han:-Hva heter du?. Han svarte:-I’m
Russian;med et stort smil. –No, your name; prøvde jeg igjen.
–Borijs; fikk jeg til svar. Jeg var med på noen låter, og
jeg avsluttet med ’Round Midnight i duo med saxofonisten. Det var blitt
natt, men pga tidsforskjellen ringte mobilen i et sett. Det er dyrt å
motta samtaler i Kina på norsk mobil. Mange dro, men jeg og Håkon
var igjen. Han fant en kontrabass, og vi spilte en Bibersonate og litt til.
Dette gjorde sitt til at han 2 minutter senere var i armene på en søt
kinesisk jente med sterk amerikansk aksent, Wilby. Likevel dro vi sammen til
hotellet. Der rakk jeg å sove 20 minutter etter at jeg var ferdig med
å pakke før jeg måtte stå opp for å dra til
flyplassen.
Da jeg kom ned litt senere enn avtalt, satt Håkon innerst i bussen med
den store basskassa mellom seg og utgangen. Han så ganske pjuskete ut
og ropte med trøtt stemme om jeg hadde sett de andre. Jeg hadde ikke
det og satt meg ned og ventet. Så fant vi ut at vi burde ha reist for
en halvtime siden for å rekke å få sjekka inn bassen på
flyet. Jeg løp inn på hotellet, men visste ikke hvilke rom de
andre var på. I resepsjonen var det et kaos av en busslast med andre
kinesiske gjester som sto og dro seg i håret. Man måtte nemlig
betale inn et depositum hver for nøkkelen når man kom som man
skulle få tilbake når man dro. De tre jentene i respsjonen sto
bare og så ut i lufta. Ofte i Kina fikk jeg følelsen at de som
har en jobb egentlig er opplært i noe helt annet, likt den serien Bård
Tufte Johansen og Harald Eia hadde for litt siden. Alle ropte og skrek. Det
gikk ikke an å ringe de da Audun ikke har mobil og Maja og Frode hadde
slått av sin.Til slutt snek jeg meg foran køen og stotret fram
på dårlig kinesisk, som ikke er språket i Guangzhou, at
vi måtte rekke et fly. Jeg må ha romnr. til de andre, drit i depositumet.
Hun bak skranken skjønte åpenbart ingenting. Heldigvis var det
en kvinne bak meg som åpenbart forsto noe av hva jeg sa, og sa det i
mine ører samme som meg til resepsjonisten som ga meg romnr..Frode
og Maja sov og svarte ikke, men Audun våknet. De hadde ikke engang pakket.
Jeg og Håkon måtte uansett bare dra. Vi var sikre på ikke
å rekke flyet, men på flyplassen, som ved et mirakel, tar de imot
kontrabassen som om de aldri gjorde annet, og noen få minutter før
de stenger kommer de andre.
I Shanghai møtes vi av konsul Hutchison, som på veien inn kunne
fortelle om hvor vanskelig det er å samarbeide med kineserne. F.eks.
da Kringkastingsorkesteret hadde vært der i høst, hadde det ikke
vært mulig å oppdrive billetter til konserten, fordi arrangøren
hadde solgt alle sammen til et firma Konsulen måtte true med å
avlyse konserten før noe hadde skjedd. Før dette igjen hadde
visstnok noen av våre mest framstående jazzmusikere skremt vekk
publikum med for sær musikk for deres ører. Vi i Poing stilte
oss uforstående til dette, da vi selv med musikk av Lars Petter Hagen
og Maja Ratkje aldri hadde opplevd at de syntes det var verre enn uvant og
spennende.
Shanghai er nok ganske spesielt til Kina å være, ved at de er
veldig opptatt av å være vestlige og ikke føler noe stort
behov for alternative uttrykk. Det kan også ha å gjøre
med hva slags publikum man spiller for, altså hvorfor de er på
konserten.
Dette førte uansett til at de valgte å kalle konserten vår
”Modern Tango”, med undertittelen ”the most cutting-edge
band with a uniquely imaginative style of free improvisation present music’s
true essence with inspiring stage decorations”. Vi har jo spilt litt
tango, men bare tango…?
Men første kvelden spiller vi på Glamour Bar i luksusrestauranten
M on the Bund. De har en konsertserie, og vi møter også cellisten
Li Wei Qin som spiller inn for EMI Classics, som skulle spille neste søndag.
The Bund er området langs elva i Shanghai der alle husene er ornamenterte
steinkolosser i Art Noveau-stil fra århundreskiftet, da denne byen var
på høyden sett med imperialistiske vestlige øyne. Vi var
overtrøtte, men fikk en overveldende hyggelig mottakelse av de som
drev restauranten fra Australia. Vi spilte en del låter utenatt for
første gang fordi vi hadde rota bort notene og Maja var med på
et par Kurt Weill-låter. Etter konserten med dry martini i hånd
babla vi med en del ganske posje folk. Stedet hadde en flott utsikt over området,
som vi nøt der vi stappa i oss Belugakaviar, and og kamskjell. Vi traff
også en designer ved navn Xavier som inviterte oss på lunsj dagen
etter. Neste dag dro jeg og Audun på jakt etter internet. Først
gikk vi inn til noe lovende, men der sa de bare; -Kalaok ba, i 7 etasjer.
Det neste stedet de kunne ha nett var et sted med blå neonskilt utenfor.
Jeg tittet inn. Der satt en masse jentermed lite klær og ropte ”Hallo.
Come in”. Det var lite trolig at de ville låne bort internet’en
sin til oss. Til slutt fant vi noe, selv om det åpenbart ikke heter
”internet” på kinesisk. Her satt 100 karer og spilte dataspill
kl.12 på formiddagen. Så dro jeg og Audun og spiste dessert og
drakk Prosecco i verdens høyest beliggende bar i 88’ende etasje
på Grand Hyatt. Real utsikt.
I Shanghai hadde vi to turnèbusser, en til oss og en til bassen. Hos
Xavier, som var en klisjè av en designer, utagernde, feminin og som
klaget på alt som ikke hadde med seg selv eller oss å gjøre,
kjøpte vi skjorter og kjoler(til kjæresten min). Han var kjent
for vesker med fjær og lot seg inspirere av 40-tallets mote. Under et
glass hvitvin i studioet hans, fortalte han at det for han var meget lønnsomt
å holde seg til Shanghai pga lave kostnader på materialer og produksjon,
og byen regner med å ha 30 millioner innbyggere i 2010! Vi fikk en halvveis
avtale om å komme tilbake i august å åpne hans nye store
butikk i en av de 20.000 skyskraperne i byen.
Hovedkonserten fant sted på konservatoriet i byen. I salen satt noen
unge folk og rota bak lyspulten med laserlys og røyk. Noen av lyskasterne
laget mye støy, så jeg ba dem slå de av. Ingenting skjedde.
Etter å ha sagt det mange ganger og nesten jaget opp på lysbrua
for å få de til å slå de av, gjorde de det, foreløpig.
Så var det røykmaskinen da, shu, shu, shu...I tillegg til tango
hadde vi satt opp noen solostykker. Jeg ba de ha lyset avslått på
dette stykket, for å slippe problemer. Det var lurt. Når konserten
begynte var de støyende lyskasterne slått på igjen og røyken,
shu, shu, shu.... Laserlys på en tangokonsert er litt rart, særlig
når vi spiller akustisk. Når jeg ikke spilte gikk jeg bort til
de og sa at de måtte SKRU AV DET SOM STØYA. Hjalp ikke. Vi forsto
etterhvert at lyscrewet var kompiser av arrangørfyren her, som også
het Steven, og var en kødd. Og de tjente garantert godt på dette.
Etter konserten hadde vi litt problemer med å finne et sted å
spise pga: 1.Det var sent. 2.Ikke alle i følget spiste kjøtt.
For vegetarianere er det i Kina et stort problem å finne mat som ikke
har vært tilberedt i kjøttkraft. Som eskimoene har 20 ord for
snø, har ikke kineserne ett ord for vegetarianer.3.Guiden vår,
som hadde levd i Shanghai hele sitt liv kjente ikke til et spisested.Etter
å ha trosset denne motstanden, gikk vi litt rundt og så fattigdommen
som øker paralellt i takt med økningen av rikdom hos andre.
Det var tydelig nok da mødre og barn satt på trappene til bankbygningene
som lå vegg i vegg i sentrum.
Siste dagen i Shanghai spilte vi huskonsert hjemme hos konsul John Dag og
frue. Han hadde også innbudt en gjeng kinesiske musikere for at vi skulle
treffe hverandre. En konservatorie”flink” pipa-spiller framførte
et altfor langt og retningsløst verk. Så var det Händel
med klaver, sopran og trompetist som hadde studert i Tromsø med sin
slagverkspillende kjæreste. En klarinettist spilte Stravinsky-utdrag
og mannlig operasanger som hylte ”Toreadore...”. Til slutt kom
en kvinnelig erhu(2-strengs knefele)-spiller som bare briefa og tulla. Hun
var flink, men da hun senere ville ha med Frode på en tango, gikk time’en
i hytt og pine. Da savnet jeg noen som kunne spille en enkel, nedpå
og ”ærlig”melodi. Vi dro no’ Weill med og uten Maja.
Det var også litt jazz fra en kinesisk trompetist. Mange kinesiske musikeres
forhold til jazz er som nordmenns forhold til magedans. Capisco?
Det var mingling på høyt plan med taler og kanapè’er,
så Audun ble lei og dro. Nå hadde vi så få plater
igjen at vi ikke ville selge hvis det ikke var absolutt nødvendig.
Til slutt jammet vi med kineserne mye av musikken vi hadde tilegnet oss på
turnè’en så langt. Etter å ha klemt de eldre damene
mange ganger adjø, overtalte vi en svensk jente som jobbet ved det
nordiske kulturinstituttet i Shanghai med på karaoke. Karaoke kurerer
dårlig humør. Det beste er når kineserne selv tar sats
og drar noen sutrete poplåter på sitt eget språk.
På veien til Beijing måtte Håkon pakke ut bassen for å
vise den fram i innsjekkingen, og kvitterte med å spille en liten solo
på flyplassen. Her måtte overvekten selv bæres ned mange
trapper til flyet. Hvor var heisen og logikken?
Å fly innenriks i Kina er litt spesielt. Under en spennende film frøs
de plutselig bildet og begynte å bable uforståelig kinesisk i
noe som virka en evighet. Da vi kunne spørre hvorfor de forstyrra oss
i filmen, fikk vi vite at det var loddtrekning! En annen gang fikk vi beskjed
om at ”nå var det tid for trim”. Alle! Reiste seg i flyet
og synkront tøyde fingre, hodet, ben mm..
Dette er uansett bedre enn noe annet som kan skje. Nemlig at en tv står
på full guffe under en 3 timers flight og pumper ut reklame.
I Beijing møter vi saxofonisten Tie Qiao, som har norsk kjæreste.
Pga kinesisk planlegging som for ambassadens del gikk litt skeis, fikk han
i oppdrag å ordne noen gigs til oss her i siste liten. Ifjor bodde vi
på 3-mannsrom på et ungdomsherberge ved siden av luksushotellet
Great Dragon. Iår bor vi første natten i hotellet. Oppgradering.
I Shanghai har de selv for andre kinesere en veldg uforståelig dialekt.
I Beijing har de en tendens til å legge til lyden av en Texas-R på
slutten av hvert ord. Vi drar opp på hotellrommet, jeg og Tie Qiao.
Jeg lurer på om han kan ordne et cd-opptrykk på 100 cd’er
på et døgn. Han setter seg ved telefonen, tenner seg en røyk
så alarmen går, og ordner det. Til 3,- cd’en for alt. Nå
kan vi til og med tjene litt lommepenger på salget. Så går
strømmen på hotellet.. Deilig å være tilbake til
litt kaos.
Denne kvelden møter vi fra ambassaden Gry Irene og Ola Breidal. Ola
kjenner Audun fra før fordi han var vokalist i bandet Run Dog Run.
Ola studerte kinesisk i Hong Kong og Shanghai og ble headhuntet til jobben
som kulturattachè ved ambassaden. Han er ingen typisk amassadefyr,
men bedre i jobben enn de fleste hadde kunnet være. Vi spiser Beijingand
og drikker den lokale Erguotou (56%) lam, fisk, kinakål......Beijing
har den beste maten.
Jeg og Audun drar på klubben vi skal spille på neste dag. Her
spiller et band med DJ. Bandet står bak et forheng, og tar ikke oppmerksomheten
til de som bare er her for å drikke. Deretter kommer indiske musikere
på scenen. De spiller lenge og braraga. På veien hjem til hotellet,
som jeg bestemmer meg for å finne uten kart, kommer jeg forbi en bar
der det flyr en kineser baklengs ut av døra som i en film. Jeg går
videre.
Dagen etter bytter vi hotell, og flytter inn i hutongene. Dette er navnet
på de én-etasjers boligområdene som gir en en følelse
av å være i en landsby, og rives over en lav sko for å bygge
skysrapere og bredere veier til OL i 2008.. Dette er spesielt for Beijing,
da ingen bygninger tidligere skulle være høyere enn keiserens
palass Den Forbudte By. Man har heldigvis begynt å frede disse områdene.
Inne i disse områdene er det som om tiden har stått stille, og
de lar en komme tett inn på Beijingernes dagligliv. Det er f.eks. ingen
private doer her. På klubben hadde Audun en gjeng oppmerksomme lærenemme
kinesiske lydmenn rundt seg. Vi måtte alltid spore opp en laptop for
å få tatt opp konsertene, men det gikk nesten alltid. På
denne klubben var det resten av uka Ska-party, pønkeband, reggae-festival
mm.Mht til PR var kineserne alltid glimrende. Konsertene våre sto alltid
anonsert i aviser og magasiner, på radio eller i TV. Det ble også
laget plakater, flyere og program på hvert sted, av høy kvalitet.
Konserten gikk glimrende og vi hadde en superliten jente som tolk. Etter vår
konsert var det jam med med et mongolsk band. De spilte på hestehodefeler,
andre strengeinstrumenter og khömeii (overtonesang). De hadde også
vanligvis med seg bas og trommer, spilte med fuzz, og laget en form for mongolsk
deathmetal. Men med oss altså akustisk. Siste dagen var jeg hjemme hos
de og spilte med de. Og det siste måltidet i Kina var på mongolsk
restaurant med dem. Etter konserten delte vi som vanlig ut akevitt og snus
som gaver.
Vi blir intervjuet av en jente i Beijing Times som (hør her norske
kulturjournalister) :1. Hadde på forhånd satt seg inn i hva vi
gjorde sammen og hver for oss. 2.Spurte gode spørsmål som f.eks.
om det er en fordel det at vi også hver for oss spiller barokkmusikk,
hvorfor samtidsmusikk, hva er spesielt for oss mht kinesisk musikk osv..3.
Hun verken noterte eller tok opp intervjuet. Det var feilfritt gjengitt et
par dager senere i avisen.
Kvelden etter spiller vi på Yan-club. Det likner litt og ligger i et
område som det klubben Blå ligger i. Her spiller vi en ganske
utagerende konsert for bl.a. Kinas største rockestjerne. Han har solgt
mange millioner plater og var den første rockeren i landet. Etter vår
egen konsert blir vi bedt om å improvisere med en Kun opera. Stilrent
fra 1600-tallet. Det er som å sette kinesiske musikere inn i en autentisk
barokkoperaframføring. Vanskelig når man helst bare ønsker
å lytte. Sangeren er stjerne, og har jobbet med dette uttrykket siden
8-årsalderen. Så drar vi til Bed. Vår stambar i Beijing
som er full av senger. Her treffer vi broren til Jon Øyvind Neæss
som jobber på ambassaden. Jeg går rundt og drar i Himmeltempelparken
kl. 05.30 for å få med meg tai qi, qigong og drageflyging. Solen
skinner og jeg ligger og døser til utpå dagen. En saxofonist
står og spiller, men stopper når han skjønner at jeg lytter.
Begynner igjen når jeg gir signal om at jeg går.
Siste konsert. Hjemme hos komponisten Josef Fung. Han har ansvaret for den
årlige kinesiske nyttårskonserten som sees av 1,5 milliarder kinesere
verden over. Han har nettopp vært i middag med .....Huset hans er et
funksjonalistisk bygg han har tegnet selv og fullt av kunst. Her har han og
Den Norske Ambassaden bedt oss om å spille konsert. Her er den indiske
og britiske ambassadøren, skuepillere, modeller, næringslivstopper
og journalister. Det serveres bare norsk laks. Vi får i gave et orginaltrykk
av en kaligrafi av Mao hver. Kinesisk tv tar opp konserten og intervjuer oss
etterpå. Da blir vi spurt om hva vi synes om platebransjen og piratindustri.
”Det viktigste er at folk får høre god musikk som er ærlig
ment, heller enn å brødfø en kynisk platebransje. Plater
er en dokumentasjon og musikk skal være levende. Det er synd med piratmarkedet
i Kina, men heller det enn at folk bare får hørt de superkommersielle
artistene. Massiv mediakontroll fra TV, radio, plateselskap og næringsliv
dreper mangfoldet og poenget med å holde på med å utvikle
et eget uttrykk”. De lager to programmer fra konserten for å få
med alt.
Så dro Frode til Østerrike, Maja til Sverige, Håkon til
Aten og jeg til Japan. Audun dro hjem for å bygge ferdig studioet sitt.
Før jeg var den siste som gikk ombord i flyet kladdet jeg ned et kort
med ”Nå drar jeg hjem, Fam. Nystrøm, Rasta, Lørenskog,
Norge”, og ga det til dama i gaten. –Gidder du å poste det
på veien hjem ?spurte jeg. Hun bare smilte. Kortet har kommet hjem.